Gros blogg: Veien til patent, del 3 – Retten til oppfinnelsen

Av Håmsø Patentbyrå

23 mars, 2020

Patent er et vanskelig fagområde og det er lett å gjøre feil. Patentverdenen er fylt med ord og uttrykk som kan være vanskelige å forstå for folk som har liten eller ingen erfaring med patenter.

Gro Katarina Andorsen er Europeisk patentfullmektig (EQE) og opplæringsansvarlig i Håmsø Patentbyrå. Hun vil i en i serie med blogginnlegg på en uhøytidelig måte fortelle om noen av utfordringene en oppfinner kan komme ut for på veien til patent.

I Gros blogg kan du følge oppfinnerne Kanonsmarte Kjartan og Superoppfinnsomme Susanne. De møter en rekke utfordringer og problemer, som vi i Håmsø Patentbyrå kan forhindre at du kommer i – om du leser bloggen og oppsøker en av våre rådgivere.

Gro Katarina Andorsen, Europeisk patentfullmektig EQE.

Resymé

Del 1: Kjartan har funnet opp noe lurt. Han har investert mye penger i prototype og flott markedsføringsmateriale. Under et møte med en mulig samarbeidspartner og investor, ble han oppmerksom på at han kanskje burde ha søkt patent på oppfinnelsen sin. Han tok derfor kontakt med Håmsø Patentbyrå. Der ble han oppfordret til å ikke vise oppfinnelsen til noen, og dessuten få dem han har vist det til, til å signere en fortrolighetsavtale.

Del 2: Hos Håmsø Patentbyrå får Kjartan vite at patentarbeid er et samarbeidsprosjekt mellom ham som oppfinner og Patent-Petra som skal sørge for at Kjartan får en god patentsøknad. For å få det til, er det mange spørsmål som må besvares, også spørsmål om Kjartan mener er selvfølgelige. Kjartan er redd for kostnadene, men forstår at et patent er et verdipapir, og at han selv kan bidra til å holde kostnadene nede.    

Del 3: Retten til oppfinnelsen

Hvem har retten til oppfinnelsen min, er det jeg eller arbeidsgiver? Susanne forsøker å formulere spørsmålet for seg selv, mens hun følger etter Leif innover gangen hos Håmsø Patentbyrå.

– Javel? Hyggelig å se at det kommer folk fra Oil Giant hit til oss, sier Leif så snart de har satt seg til rette i møterommet.

– Oi, nei, sier Susanne og røsker båndet til adgangskortet så fort over hodet at det hekter seg fast i øreringen som løsner og spretter bortover bordet. – Jeg kommer som privatperson.

– Ja, jeg ser det nå, sier Leif og ler. – Hva kan jeg hjelpe deg med?

Susanne stapper øreringen og adgangskortet ned i veska. Det gjør vondt i øreflippen.

– Jeg har en idé, men jeg er redd for å få problemer på jobben, sier Susanne. – En kollega av meg søkte patent på noe han fant opp på fritiden, skjønner du, og det ble ikke særlig populært. Oil Giant gjorde krav på oppfinnelsen, og det ble rettssak og greier. Jeg har ikke lyst til å gi fra meg idéen, men jeg har absolutt ikke lyst til å krangle med sjefen heller.

Leif åpner datamaskinen som ligger på bordet, og snart står det «Lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere» over hele den store skjermen på veggen.

– Vi kan se litt på det, sier Leif. – Når det gjelder om arbeidsgiver har rett til oppfinnelsen din, handler det om tre ting:
1) hvilke oppgaver er du ansatt for å gjøre i bedriften?
2) har oppfinnelsen din noe å gjøre med det bedriften driver med?
og kanskje viktigst av alt: 3) hva står det i arbeidskontrakten din?

Susanne åpner munnen, men hun kommer ikke lenger, før Leif fortsetter:

– Vi kan si at hvis du er ansatt for å finne opp ting, altså drive med produktutvikling, og du finner opp noe som er innenfor det som kalles «bedriftens virksomhetsområde», så kan bedriften kreve retten til det selv om du fant det opp på fritiden. Men har du en annen type stilling, er det sånn at du må informere arbeidsgiver og de kan ha rett til å inngå en avtale med deg om å overta retten til oppfinnelsen.

– Ok, jeg vet ikke om jeg forstod det helt. Det jeg har funnet opp er ikke relatert til jobben i det hele tatt. Selv om jeg jobber i patentavdelingen hos Oil Giant, kan det umulig være av interesse for dem. Må jeg da varsle?

– Kan jeg spørre hva du har funnet opp?

– Ei vektstang med vektskiver for bruk på treningssenter.

Leif nikker og har foreløpig ikke begynt å himle med øynene. Susanne puster dypt. Søren, hun som pleier å være så sikker på seg selv, nå kjenner hun svetteringene vokse under armene.

– Hvilket problem er det oppfinnelsen løser? spør Leif.

– At det tar lang tid å bytte vektskiver, sier Susanne. – Når jeg er med på timer på treningssenteret, er ofte pausene mellom øvelsene så korte at folk står og fomler med vektskivene til langt inn i neste sang.

Leif nikker igjen.

– Det gjør jo at man går glipp av mye, sier Susanne. – Jeg har tenkt på et sett med vektskiver som har en radiell slisse sånn at man bare kan legge vektstanga nedi og låse den fast.

– Det mener jeg finnes allerede, i alle fall på håndmanualer, for sånne har jeg hjemme, sier Leif og finner frem bilder. – Er det noe sånt som dette du tenker på?

– Åh, nei! Jeg våget ikke å google det engang, sier Susanne.

– Sånn er det. En annen gang synes jeg du skal sjekke litt på nett først. Men tilbake til spørsmålene dine, sier Leif og snur seg mot skjermen på veggen igjen.

– Vi tenker oss at vektstanga ikke finnes fra før, bare for eksempelets skyld. Ei slik vektstang havner helt klart utenfor Oil Giant sitt virksomhetsområde, derfor må du i utgangspunktet ikke varsle.

– Men hvis jeg var treningsinstruktør på et treningssenter, for eksempel, da måtte jeg ha varslet arbeidsgiver om dette?

– Stemmer. Men husk det jeg sa om arbeidskontrakten. Det er kanskje det viktigste – i noen tilfeller står det i arbeidskontrakten at arbeidsgiver har krav på alt den ansatte finner opp. Riktignok mot en rimelig godtgjørelse, men likevel.

– Det er flaut, men jeg vet ikke hva som står om dette i kontrakten min, sier Susanne.

Leif klapper sammen datamaskinen. Susanne skyver instinktivt stolen ut fra bordet og skal til å reise seg, men Leif ser ut til å ha all verdens tid.

– Det er overraskende få som vet hva de har signert på, så der er du ikke alene, sier han beroligende. – Du nevnte at du arbeider med patent hos Oil Giant. Det er jo spennende?

Spennende? Susanne ser ned og oppdager spor etter datterens klissete syltetøyfingre på dressjakken sin. Alt er bare rot for tiden.

– Tja, jeg vet ikke, sier hun. – Vi ingeniørene i patentavdelingen sender stort sett fra oss alt til et patentbyrå i USA. Det hadde vært kjekkere å få være med på selve søknadsprosessen. I tillegg ser ledelsen på oss nærmest som en plage.

– Det er dessverre mange bedriftsledere som ikke fullt ut forstår nytten av å ha et tett samarbeid med patentfolkene sine og en ordentlig plan for å beskytte immaterielle rettigheter, sier Leif og rister på hodet. – Det ligger en sak om IP-strategi på nettsiden vår. Prøv å vise den til sjefen din.

– Takk! Jeg må komme meg tilbake, sier Susanne. Hun ser på klokka. Lunsjpausen er over for lenge siden, og det er begrenset hvor lenge oppdiktede tannlegetimer varer. Sjefen kommer til å bli sur hvis han ser henne nå. Hun må bare gli ubemerket ned bak skjermene sine på kontoret.

Hun greier det. Og idet hun logger på, popper det opp et varsel fra LinkedIn. En eller annen Kjartan har sett på profilen hennes og ønsker å knytte kontakt. Hun fnyser og avviser usett.

Andre innlegg

USA: Use it or lose it!

USA: Use it or lose it!

Hvis du har registrert et varemerke i USA, må du kunne dokumentere at det brukes. Hvis ikke kan du risikere å miste beskyttelsen.

Beskytt appen din!

Beskytt appen din!

Driver du med utvikling av apper? Da bør du vurdere å beskytte den ved patentering, designbeskyttelse eller varemerkebeskyttelse.